Øyne og syn
(fra kap. 1 i boka: By Design av Dr. Johathan Sarfati)
En av de viktigste sansene er synet: det er vår hovedmåte til å fornemme objekter på avstand og raskt analysere store områder av våre omgivelser. Her skal vi se hvordan øynene både fungerer jevngodt med optiske instrumenter, og overgår disse i virkemåte. Nye oppdagelser om informasjonsprosessering i øynene, endog før hjernen mottar synsbildet, øker kompleksiteten. Vi skal se at det er en rekke ulike måter, som organismer danner seg bilder av sine omgivelser på; endelig vil evolusjonære scenarier adresseres.
Fig. 1. Avbildning gjennom konveks linse
Øyne og kamera
Ved å fokusere ved hjelp av linse, så korresponderer reflekterende lys fra ett punkt på objektet med bare ett punkt i linsebildet.
I sin bok 'Natural Theology' sammenlignet W. Paley øyet med åpenbart designede instrumenter, slik som teleskopet og kameraet (2). Deres funksjon er å produsere ett bilde, der hvert punkt har ett 1:1 forhold med ett punkt på objektet. Om ett punkt på objektet, linker til flere punkter på bildet, så blir det uskarpt. 
I ett kamera er det en apparatur som tillater lys å slippe gjennom, en blenderåpning, som kan endre hullstørrelse for å kontrollere lysmengden som passerer. På lignende vis har vårt øye en pupill for å tillate lys, en iris for å forstørre eller kontakte pupillen for å kontrollere mengden av lys, en linse for å fokusere lyset på retina(netthinnen), som er full av fotoelektriske celler, som overfører bildet til elektriske signaler. Se Bilde 1 -til høyre. Øyelinser er noe ulik måten kameralinser fokuserer, da kameralinser varierer fokus-lengden ved å flytte linsen, mens våre linser har en fast posisjon og varierer form for å endre fokuslengden.
Ett enklere design er 'nålhulls-kameraet'.
Dette oppnår denne 1:1 korrespondensen, ganske enkelt fordi hullet er lite nok så at lys fra ett punkt på objektet er i en rett linje bare til ett punkt på skjermen. Dette fenomenet har vært kjent siden antikken. Aristoteles (384-322 f.Kr) og Euklid (ca 300 f.Kr) skrev om det skarpere bildet sett gjennom naturlig opptredende små hull, slik som snitt i vidjekurver. Men fordi disse hullene kutter ut så mye lys, krever 'nålhulls-kameraet' mye lys. Om en øker hullet for å slippe gjennom mer, så blir bildet uskarpt, ved at lyset tillates å gå til mer enn ett punkt på skjermen. Ut fra dette kombinerer kamera og øye linse variabel åpning med en variabel linse.
Som vi vil se, har øyet mange komplekse trekk som klart overgår kameraet. Øyet må også være i stand til å reparere seg selv, og knyttes til et informasjons-prosesserings system. Den levende verden viser mange innovative løsninger, både på problemet med å forme et klart bilde og prosessere informasjon.
Bilde 2A. 'Nålehulls-kamera'
Bilde 2B. Øyets hovedkomponenter
Øyets komponenter
Hornhinnen: forbløffende gjennomsiktighet
Essensielt for at øyet skal virke, er det gjennomsiktige vinduet. Siden vi tar så mye for gitt, er dette fort å overse. Det er imidlertid ikke lett å lage noe fullstendig gjennomsiktig ut fra biologiske materialer. Gjennomsiktighet er av stor viktighet, siden hornhinnen forsyner omkring 2/3 av fokuseringen, mens linsen utfører resten ved å variere mens hornhinnen er stabil. Hornhinnen er av en unik vevs-type: Den har ingen blodforsyning, så næring blir forsynt via tårer. Oksygen får den ved direkte luftkontakt, som gjør at kontakt-linser skulle være gjennomtrengelige for luft. Hornhinnen har en av de høyeste nervetettheter for noe vev i kroppen, herav er det meget fintfølende i forhold til berøring.
Den beste forklaringen for hornhinnens gjennomtrengelighet, er difraksjonsteori som viser at lyset ikke blir spredt, om den defraktive indeksen ikke varierer over distanser til mer enn halvparten av lysets bølgelengde. Det krever i seg selv en meget finorganisert struktur på hornhinnens fibre, som i sin tur krever at kompliserte kjemiske pumper sikrer nøyaktig rett vanninnhold(4). Dette opphører ved døden, med den følge at øyet da blir skyggeaktig/grått.
Lys-oppdagelse
Mange evolusjonære beretninger, som starter med Darwin, begynner hovedsakelig med å 'forutsette en lys-sensitiv celle'. Imidlertid har Michael Behe vist at endog en enkel lys-sensitiv flekk, krever en forbløffende variasjon av bio-kjemikalier for rett tid, sted og funksjon. Hans påstand er at hver av cellene 'får kompleksiteten til en motorsykkel eller TV til å virke blek i sammenligning'. Han beskrev en liten del av øyets kompleksitet slik, overfor ett semi-populært publikum: "Når lyset først treffer retina, så interagerer ett foton med ett molekyl som kalles 11-cis-retinal, som rearrangeres innen pico-sekunder (1 pico-sekund - en billionte-dels sekund, er omtrent tiden det tar lyset å reise bredden av ett hårstrå). Endringen i form for retina-molekylet, framtvinger en formendring i molekylet, rhodopsin, som retinal er sterkt bundet til. Proteinets metamorfose endrer dets oppførsel. Nå kalles det metarhodopsin II, proteinet knytter seg til ett annet protein, kalt tranducin. Før det går sammen med metarhodopsin, har transducin knyttet seg sterkt til et lite molekyl, GDP, men når transdusin samhandler med metarhodopsin II, faller GDP av, og binder i stedet ett molekyl (GTP) til transducin. (GTP er nær relatert til, men forskjellig fra GDP).
GTP-transducin-metarhodopsin II knytter seg nå til ett protein kalt phosphodiesterase, lokalisert i den indre membranen i cellen. Når det 
knyttes til metarhodopsin II og dens følgegruppe, oppnår phosphodiesterase evnen til å 'kutte' ett molekyl: sGMP, kjemisk slektning til GDP og GTP. Opprinnelig er det mye cGMP molekyler i cellen, men phosphodiesterase senker konsentrasjonen av det, akkurat som vannstand synker ved å trekke ut pluggen (5).
Retina er et meget tynt lag, sammensatt av lyssensitive celler beskrevet ovenfor. Den har en rekke trekk som får menneskelige oppfinnelser, som lyselektriske sensorer i digitale kameraer, til å virke smålige.
Retina kan oppdage ett enkelt lys-foton, så det er umulig å forbedre sensitiviteten. Øyet virker fantastisk i et bredt spekter av lys-intensitet, fra knapt noe lys til meget sterkt lys. I tekniske termer har det et dynamisk intervall på 10 milliarder : 1, som innebærer at det vil fungere greit i en intensitet på 10 milliarder fotoner. Moderne fotografiske filmer, har et dynamisk interval på bare 1000 : 1.
Selv spesialist-utstyr har ikke noe i nærheten av den dynamiske variasjonsvidden til øyet. En må benytte filtre som reduserer lysstyrken med en faktor mellom 10-100 milliarder. Når en beveger seg fra ett mørkt rom ut i sollyset, krymper automatisk øyemuskler i iris pupillen, noe som reduserer lysmengden inn i øyet. Biokjemikerene Craig Montell og Seung-Jae Lee har oppdaget at det også er biokjemisk maskineri involvert, ikke bare stor-skala bevegelse av iris og øyelokk. De undersøkte øyne på bananfluer, som har lignende proteiner og lys-detektor celler som vi har. Disse cellene har lys-oppdagelse i en ende av cellen. Mens et annet protein, arrstin, flyttes rundt i cellen som tilsvar på lysmengden. I svakt lys, er arrestin i et 'vente-område'. Men i sterkt lys, blir det transportert slik at det kan binde og roe det lys-oppdagende proteinet.
Bilde 3. Oppbygging av menneskelig synssystem (fra Undeniable-Fig.10-5)
Arrestin drifter ikke bare på plass, det blir raskt flyttet av et motor-protein (myosin), langs skinner i cellens indre skjelett. Myosin og arrestin blir limt sammen, med klebrig fett, kalt phosphoinositides (6). Dr. Montell forklarer: 'For at cellen skikkelig skal tilpasse seg sterkt lys, trenger arrestin å flytte seg. Om det ikke gjør det, forblir cellen så sensitiv til lys som da det var mørkt'. (7)
Nyeste forskning viser det intrikate maskineriet bakom øyets dynamiske synsvidde: en motor, lim, 'stilner' og 'interne tog-spor'. Alle disse trekkene trengte å være tilstede og koordinert, ellers ville øyet blendes av sterkt lys. Mutasjoner og naturlig seleksjon kunne dermed ikke bygge opp systemet steg for steg, siden hvert steg i seg selv ikke har noen fordel ovenfor tidligere steg, inntil alt er ferdigstilt (8).
Signalprosessering
Ett annet fascinerende design-trekk med retina, er signal-prosessering som inntreffer, endog før hjernen prosesserer informasjonen. Dette inntreffer i retina-lag mellom nervecelle-reseptorer og fotoreseptorene. F.eks. er det en prosess som kalles kant-utvinning (edge extraction) som forbedrer evne til å gjenkjenne omriss av objekter. John Stevens, ass. professor i fysiologi og biomedisinsk engineering, pekte på at det ville ta minimum 100 år for Cray, en supercomputer, å simulere det som finner sted i øyet mange ganger, i løpet av ett sekund (9). Og øyets analoge styring trenger mye mindre kraft enn digitale supercomputere og er elegant i sin enkelhet. Igjen distanserer øyet enhver menneskelig teknologi, denne gang på et annet område.
Fargesyn
Våre øyne har to typer lys-detektorer; tapper(cones) og staver (rods). Tappene er hovedsakelig i den sentrale delen av retina, og trenger sterkt lys, de oppdager farger. Stavene er i det perifere området, og er gode i svakt lys, men kan ikke oppdage farger. ( Netthinnen er dekket av omtrent 6 millioner tapper og 130 millioner staver, celler som oppfatter lys og mørke.) Det er tre typer av tapper: Én er sensitiv hovedsakelig mot rødt lys, en annen mot grønt og en tredje blått. Hver av dem sender signal til hjernen om de oppdager lys. Men signalet i seg selv, sier ikke noe om farge, bare om styrken av lyset de kan oppdage. Likevel kan vi fra dette enkle systemet skjelne mellom millioner av farger.
OM en liten stråle av rødt lys treffer tre tilstøtende tapper, så vil bare den røde sende ett signal til hjernen. Det er fravær av de andre to signalene (blått og grønt) som gjør at hjernen 'ser rødt'. Om en lysbølge av gult lys (bølgelengde ca. 580 nm-nanometer: milliardtedels-meter) treffer de tre tappene, så vil den røde og den grønne tappen oppdage lyset. Når hjernen mottar signalet fra tilstøtende røde og grønne tapper, så vil denne se gult. Om lyset er noe grønn-gult, så vil den grønne tappen sende et litt sterkere signal, slik at hjernen ser en anelse grønn-gult. Hjernen kan skjelne mellom mange ulike bølgelengder av lys og av hvordan de påvirker de tre tapp-typene. Og om alle tre påvirkes like sterkt, så vil hjernen se hvitt.
Bilde 4. Primærfarger og sammensetning av disse
Primærfarger
Dette designet til øyet innebærer at det er enkelt å få våre øyne til å se alle ulike farger, bare ut fra 3 primærfarger. Om en ser på en TV, eller PC-skjerm under ett forstørrelsesglass, kan en se små flekker av primærfargene som matcher tappene (RGB). Se nøye på gule områder, og du vil se at de har røde og grønne flekker, som lyser omtrent like sterkt. Selv om øyet oppfatter dette som en gul flekk, er det en form for illusjon og ett spektrometer ville oppfange ett meget ulikt signal.
Additive og subtraktive
De ovenfor nevnte primærfargene kalles additive, fordi de legger seg 'oppå' lyset vi kan se. Men de er ikke primærfargene folk flest er mest vant med. Malerier, fotografier og selv bøker har ulike sett av primærfarger. Disse kalles subtraktive, fordi de tar ut en primærfarge fra det hvite lyset. Cyan fjerner rødt, så bare grønne og blå tapper aktiveres. Hjernen fortolker dette som cyan: samme signal som en enkelt bølgelengde av lys, ca. 500 nm. Gult fjerner blått, og magenta fjerner grønt. Så om du mikser gult og cyan, så blir rødt og blått lys absorbert, og bare grønt blir spredt ut i øynene våre. CMY er dermed de komplementære fargene til RGB. Newton viste med sine prismer at en farge pluss dens komplementærfarge til sammen blir hvitt, fordi de vil tilføre alle tre primærfarger. Reelle pigmenter pleier ikke å bli en perfekt CMY, fordi de ikke kombinerer til en skikkelig svart-farge. Laserskrivere har derfor en separat svart farge, siden deres fargeskjema er CMYK (der K står for svart).
Øyet som inspirerer kameraer
Ett problem med kameraer er distraherende signaler i sterkt lys. Om en f.eks. fotograferer noen i sterkt motlys, så virker resultatet å være vasket ut med dårlige farge-kontraster. Denne mangelen på kontrast, skyldes den skarpe endring i brytnings-indeks, mellom linsa og lufta. Dermed støtes lyset gjentagende ganger i det luftfylte rommet mellom linsa og filmen, og treffer dermed filmen mange ganger. Fysiker Edward Kelly forklarer hvordan han løste dette problemet: 'Så kopierte jeg designet til det menneskelige øye, som benytter væske til å fylle tomrommet mellom linas og retina, og overvant således problemet.' (18)
Filmkamera kunne selvsagt ikke fylles med væske, fordi det ødela filmen, men de nye digitale kameraene han laget med silikonolje mellom linsa og enheten som senser bildet, har ikke film. De modifiserte kameraene har opptil 70 ganger bedre klarhet og oppløsning enn de fylt med luft. Hector Lara, sjefsoptiker hos Phot Research i Chatsford, CA sier: 'å forsøke å fjerne reflekterende lys er ett essensielt problem som påvirker alle optiske enheter. Kelley har kommet på en lur måte (-selv om han altså ikke var den første) (18)
Bilde 5. Linsesammensetning i kamera
Fremragende øyne i naturen
Kameleonen har store øyne som kan bevege seg uavhengig av hverandre. De benytter også ett 'telefoto-prinsipp' til å måle avstander, som er nesten lik menneskeskapte kameraer, men er unike i dyreverdenen.(20) Forestill deg et gammeldags kamera der du kunne bringe objektet i fokus, og så lese av avstanden på distansemåleren (21). For å gjøre dette må bilde-størrelsen til retina være stort, og kamelonens øye produserer det største bildet hos noe virveldyr, sammenlignet med størrelsen. Dette store bildet er produsert av en forbløffende negativ linse (22), sannsynligvis unik blant dyr, i.e. det får lys til å divergere heller enn å konvergere. Og kameleonen kan se et skarpt bilde fra objekter fra nesten enhver distanse likevel. Det vil si, øyet kan tilpasse seg meget bra, så det kan se klart objekter som bare er 3 cm unna. I kontrast må objekter ha dobbelt denne avstand for at mennesker skal se dem klart. Og vi trenger at objekter er 30 cm unna, for at vi skal se dem så klart som en kamelon gjør.
Hummerens øyne -klare fasetter og refraktivt fokus (23)
Øyet til en hummer (og noen andre 10-bente krepsdyr (24) -inkl. reker og krepsdyr, har en totalt annerledes metode til å forme et bilde i forhold til andre skapninger. Hummerens øye viser en bemerkelsesverdig geometri, ikke funnet noe annet sted i naturen. Den har små fasett-øyne som er perfekt kvadratiske, så de ser ut som ruteark. (25) Dette trengs fordi øyet fokuserer lys ved refleksjon, til forskjell fra kameraøyet, som fokuserer ved brytning av lys i ei linse (refraksjon). Inntrykket av rutepapir kommer av mange små kvadratiske rør på en kuleformet overflate. Sidene er meget små, flate speil og deres presise geometriske arrangering innebærer at parallelle lysstråler alle reflekteres til et fokus på omtrent halvparten av kulens krumningsradius (se Bilde 7) (26) Den kvadratiske geometrien er essensiell, fordi bare med reflektorene i riktige vinkler kan den forme av bilde av lysstråler fra hvilken som helst retning (27). Og bare om rørene er omtrent dobbelt så lange som de er brede, så kan de reflektere de fleste lysstråler eksakt i forhold til to bilder. Dette er en to-dimensjonal analog til hjørne-terningene i kjente reflektorer, som reflekterer lyset tilbake i samme retning. Det å konsentrere lys fra et vidt område, er nyttig når det er temmelig mørkt, men når det er lyst så flytter cellulært materiale ugjennomskinnelig materiale, for å blokkere alle lysstråler for retina, unntatt dem parallelle med røret. (28)
Bilde 6. Struktur på hummer-øyne
Ikke bare har hummerens øyne alle kjennemerker på å være designet, men de har også inspirert menneskelige designere. Astronomer hadde ønsket seg et teleskop som kunne fokusere røntgenstråler fra visse aktive galakser. Men vanlige konkave speil ville røntgenstrålene bare gå tvert gjennom. Roger Angel ved universitetet i Arizona fant ut at dette problemet kunne overvinnes ved å kopiere designet til hummerøyne (29,30) 'Hummerøyet' avfyrt med en satelitt skulle sette forskere i stand til å betrakte 1/4 delen av himmelen til enhver tid (29). En kopierte 100 slike hummerøyne i en modul og 20 moduler ble tilpasset teleskopet. Det hører med at ved å reversere lysretningen i slike hummerøyne, så fikk en hjelp til å designe computerchips som var 100 ganger mindre enn det som er vanlig i dag.
Bilde 7. Satelitt med 'hummerøyne'
Trilobitter: Utsøkte øyne på primitive vann-insekter
De komplekse øynene til visse typer av utdødde trilobiter er blant de mest komplekse, som har eksistert hos noen skapninger. De var satt sammen av rør som alle pekte i litt ulik retning, og hadde spesielle linser som fokuserte lyset fra enhver distanse. Linsen hadde et lag av kalsitt (fra kalkspat), på toppen av et lag kitin, materialer med presist de rette refraktive indekser, og en bølgeformet grenseflate mellom dem med presis matematisk form (32) Dette er konsistent med at de er formet av en master-fysiker, som anvendte hva vi nå kjenner som de fysiske lovene til Fermates prinsipp av minste tid, Snell's lover om refraksjon, Abbé's sinus lov og bidefringent optikk (33) Øyet til denne ydmyke skapningen inneholder temmelig avansert fysikk!
Brittle/serpent-star: 'ett stort sammensatt øye'
'Brittlestar' ligner på sjøstjerne, men har 5 armer som er festet til et legeme. Selv om den ikke ser ut til å ha noen øyne, så har den en forbløffende evne til å flykte unna rovdyr og fange bytte. Den endrer til og med farge fra mørkebrun på dagtid, til grå om natten. Joanna Aizenberg, ved Lucent Technologies ledet et team som løste dette mysteriet (34). I følge en rapport var hele dens kropp ett eneste stort øye (35). De fant at brittlestar arten 'Ophiocoma wendtii' som skilte ut små krystaller av kalsitt (fra kalsium karbonat, CaCO3) formet kuleformede mikrostrukturer, som hadde et karakteristisk dobbelt-linse system (34) og formet en nesten perfekt mikrolinse (35). Arrangementet av mikrolinser fokuserte lyset på kort avstand inn i vev (4-7 mikrometer) der nervefibre oppdaget lyset. Brittlestars som var ufølsomme for lys, manglet disse linsene.
Abstraktet i artikkelen sier: 'linsearrangementet er designet for å minimere sfærisk avvik og dobbeltbrytning, og oppdage lys fra en spesiell retning. Den optiske utførelsen er videre optimert ved fototrofe kromatoforer som regulerer dosen av stråling som når reseptorene. Disse strukturene representerer et eks. på multifunksjonelt biomateriale som fullfører både mekaniske og optiske funksjoner. (34)
Da hun snakket med pressen benyttet hun et språk som var mye lettere å forstå: 'Dette studiet viser hvor mektig materialer kan blir formet av naturen, langt utover nåværende teknologi..', sa Dr. Aizenberg da. Da han kommenterte brittlestar oppdagelsen i samme utgave av Nature, sa Roy Sambles fra universitetet i Exceter at:
* Det måtte være nødvendig kontroll m.h.t. veksten av kalsitt, for å danne linsestrukturen
* Kalsitten måtte vokse som enkle krystaller, med optisk akse parallell til aksen av den doble linsa (for å motvirke dobbeltbrytende effekter)
* Hver mikrolinse skulle ideelt ha minimalt optisk avvik, og det synes å være tilfellet. (36)
Da forklaringen på hvordan slik effektivt, koordinerte mikrolinser ble til, gjorde dr. Aizenbergs kollega og medforfatter i studien, Gordon Hendler sitt underliggende syn klart for National Geographic: 'Takket være evolusjon, så har de (brittlestar) vidunderlig formede krystallinser som en integrert del av sitt kalsitt-skjelett. Linsene synes å virke i samsvar med kromatoforer og fotoreseptorisk vev. (37) Han unngår imidlertid å spesifisere hvordan disse skapningene kunne ha utviklet seg 'vidunderlig designede' mikrolinser som samhandler med andre (utrolig spesialiserte) deler av kroppen. Hans evolusjonære forklaring mangler fullstendig substans, som f.eks. en foreslått sekvens av små endringer ledet av naturlig seleksjon, for ikke å nevne en som er vist i fossilmaterialet? Men brittlestar øyet er konsistent med en designer, og denne forklaringen får Sambles innrømmelse til å virke fornuftig: 'Nok engang finner vi at naturen forespeiler vår tekniske utvikling.' (36)
Kunne kamera-øyne ha utviklet seg?
Det er interessant å legge merke til at øyet lenge har presentert et problem for evolusjonister, så ikke overraskende har de erklært å ha løst problemet. Likevel synes de bare å fokusere på evolusjon av kamera-øye formen, og ignorerer mye av biokjemien og elektronisk kompleksitet. Scientific American sier i en mye publisert artikkel (38):
"Generasjoner av kreasjonister har forsøkt å kontre Darwin, med øye som eksempel. Øyets evne til å gi syn avhenger av det perfekte arrangementet av deler.. Naturlig seleksjon kunne dermed ikke favorisere nødvendige overgangsformer i løpet av øyets evolusjon. Hvilke nytte gjør et halvt øye? Darwin foreslo, i det han forventet en slik kritikk, 'ufullstendige øyne' som kunne gi fordeler, (slik som å hjelpe skapninger å orientere seg etter lyset) og dermed overleve for videre evolusjonær forfining".
Bilde 9. Menneskelig øye med hjerneforbindelse
Det er imidlertid feilaktig å argumentere at 51% syn nødvendigvis ville ha sterk nok selektiv fordel i forhold til 50%, for å overkomme effektene av genetisk drifts tendens til å eliminere selv fordelaktige mutasjoner(40). Så fortsetter Scientific American:
'Biologi har rettferdiggjort Darwin: Forskere har identifisert primitive øyne og lys-sansende organer gjennom dyreverdenen, og har til og med sporet den evolusjonære historien til øyne gjennom komparativ genetikk. (Det viser seg nå at i ulike familier av organismer, så har øyne utviklet seg uavhengig.) (39)
Scientific American motsier seg selv her. Om den evolusjonære historien til øyne var blitt sporet gjennom komparative studier, hvordan kan det ha seg at øyne formodentlig kunne ha utviklet seg uavhengig? Faktisk formoder evolusjonister at øyne har oppstått uavhengig minst 30 ganger, fordi det ikke er noe evolusjonært spor til å forklare opprinnelsen av øyet hos en evolusjonær stamfar. Det som dette innebærer i virkeligheten, er at siden øyne ikke kan relateres til en felles stamfar, og siden de er her, og bare naturalistiske forklaringer godtas, så vips har man bevis for de utviklet seg uavhengig mange ganger. Videre: siden dette har skjedd så mange ganger, må det være relativt lett for øyne å utvikle seg. Slik går den sirkulære begrunnelsen.
Øyets evolusjon via computer
En rekke evolusjonære propagandister støtter seg på en simulering av Dan Nilsson og Susanne Pelger i en mye publisert artikkel (41). Ved å tilbakeføre til Darwin, som startet med en lys-sensitiv flekk da han undersøkte øyets opprinnelse, starter deres simulering med ett lys-sensitivt lag med en gjennomsiktig lag øverst og et lysabsorberende lag bakom. Først bøyes det lyssensitive laget til en kopp-form, så det kan vise retningen av lysstrålene i økende grad. Dette fortsetter inntil kopp-formen er blitt til en halvkule-form, fylt med gjennomsiktig substans. Dernest ved å bringe endene nærmere og ved å lukke apparaturen, får man et stadig skarpere bilde, fordi et stadig mindre hull forhindrer mye lys å trenge inn. Men det er en grense for denne prosessen, så endelig endres form og refraktiv indeks til det gjennomsiktige laget gradvis til en fint fokuserende linse.
Men selv om vi var generøse og aksepterte at slike enkle computer-simuleringer hadde noe med virkeligheten i biokjemien, så er det flere alvorlige problemer her. Om en ser på hva som trengs, endog for en enkelt lys-sensitiv flekk, og ett gjennomsiktig vindu, så starter ikke disse simueleringene med noen enkel begynnelse, men forutsetter stor kompleksitet helt fra starten av. Et annet hovedproblem i 'fortellingen' ovenfor, er at den hypotetiske stamfar startet med synsnerven bakom det lys-sensitive laget. Men øyet til virveldyr har nerven foran fotoreseptorene. (-se 'blind flekk' i Bilde10.) Men den evolusjonære overgangssimuleringen har ikke noen overgang fra 'bak til foran', i likhet med alle de andre kompliserte endringene som også måtte finne sted (42). Likeledes innrømte forskerne i sin opprinnelige artikkel at et øye ikke gir så mye mening i seg selv, uten at organismen har et omfattende sofistikert 'computer-maskineri', for å behandle synsinntrykkene. F.eks. må det ha evnen til å oversette optisk dempning av foton-intensitet, til 'skyggen av ett rovdyr', til impulsen at 'jeg må gjøre en unnvikelses-manøver'.
På lignende måte ville den første krumning av linsa bare ha noen hensikt, dersom skapningen hadde nødvendig synsnerve (maskinvare) og prosesseringskraft i hjernen (programvare) til å tolke dette. Det å motta faktiske bilder, er enda mer komplisert. Selv det å ha tilstrekkelig maskin- og program-vare, trenger ikke være nok. Folk som er operert for blindhet, trenger noe tid for å lære å se skikkelig. Det er nevnt at mye prosessering av synssignalet finner sted i retina, før signalet når hjernen.
Bilde 10. Øyets hovedkomponenter
Gradering av kompleksitet i naturen
Det blir også feilaktig å peke på en serie mer komplekse øyne i naturen, og hevde at dette presenterer en evolusjonær sekvens. Øyne kan ikke utvikle seg selv. Organismer overleverer gener til sine etterkommeres øyne. Dette er viktig om en betrakter en blekkspruts øyne, som tilsvarer ett knapphulls-kamera, Bilde 2A. Det kan umulig være forløper til et virveldyrs linse/kamera-øye, fordi blekkspruten ikke er stamfar til virveldyr, heller ikke etter evolusjonisters syn.
Utvikling av fargesyn
Bilde 11. Fargesyn -kjekt å ha
Som forklart over skyldes vårt fargesyn samspill mellom tre ulike reseptorer (R,G,B). Her påstår mange evolusjonister at det forekom gen-duplisering fra 'to-fargesyn'. Den blå 'opsin' er kodet på menneskelig kromosom 7, mens det røde og grønne opsin finnes på menneskelig kromosom X. Det røde og grønne opsinet er 98% lik hverandre, og skyldes følgelig genduplisering, i følge dem. Imidlertid beviser ikke likhet slektskap, og det er en rekke problemer med denne teorien:
i) Det ville være liten hensikt å endre rød reseptor til grønn reseptor, uten at hjernen samtidig endret seg for å gjenkjenne forskjellen. Da ville det ikke være noen selektiv fordel i det.
ii) Om den formodede røde opsinet, gradvis endret seg til grønt, hvor er de mellomliggende opsiner sensitive til mellomliggende bølgelengder (oransje, gul)? Hvordan skulle hjernen rearrangere seg for å holde tritt?
iii) Hvilken selektiv kraft skulle drive denne endringen i våre tre-levende forfedre? Det er ikke opplagt at det er stor ulempe å ha bare RB-syn. Det gjør det enklere å skjelne kamuflasje, og sør-amerikanske aper klarer seg fint med bare RB-syn.
iv) Pattedyr formodes å ha utviklet seg fra fisk, men fisk har fullt RGB-fargesyn. Så scenariet forutsetter at fargesynet gikk tapt og så ble funnet igjen. (43)
Hummerøyne -mer problemer med evolusjon
Evolusjonister tror generelt at hummerøyet utviklet seg fra et refrakterende, sammensatt øye med runde eller sekssidede rør, som andre krepsdyr har. Påstått bevis er at fritt-svømmende hummerlarver har et refraktivt øye som blir forvandlet til ett reflektiv øye på den voksne. Men dette er bare en variant av den diskrediterte embryoniske rekapitulasjons-teorien, som ble støttet av falske tegninger (44). Hummer har klart den genetiske programmering for endringen allerede på plass. Det forklarer ikke hvordan informasjonen kom på plass i første omgang.
Bilde 12. Lysbryting i hummerens øye
Neo-darwinistisk teori krever:
a) en gangvei av mange små steg, der hver endring forårsakes ved genetiske kopieringsfeil (mutasjoner)
b) Hvert steg må være et framskritt i forhold til foregående, slik at deres bærer vil frambringe mer avkom (naturlig seleksjon)
Hummerøyet synes å framvise irreduserbar kompleksitet: Om ikke alle deler var på plass, så ville ikke lysstrålene fokusere. Bilde-arrangement gir ett stående bilde, mens linsebilder gir opp-ned bilder, så hjernen måtte også trenge å bli omprogrammert for å tolke disse hoved-endringene. Hypotetiske mellomsteg mellom ett refraktivt og refleksivt øye, mellom sekssidet og firkantet rør, eller mellom et bilde og ei linse, ville begge gi mye dårligere bilde. (28) En organisme med ett slikt øye livet i gjennom, ville ha en alvorlig ulempe, så naturlig seleksjon ville virke mot slike mellomformer.
Og selv ett fullt utviklet refleksivt øye (matematisk umulig å danne i ett steg), synes å ha liten eller ingen selektiv fordel over refraktivt øye, siden krabber som lever i samme type miljø klarer seg greit med refraktive øyne. (Selv om krabbe og hummer fremstilles som evolusjonære fettere/kusiner, så har de altså radikalt ulike øyetyper). Så om fullt utviklet refleksivt øye har liten fordel, hvor mye mindre kunne naturlig seleksjon virke på hypotetiske mellomformer, som må ha vært enda mindre fremgangsrike (45)?
Oppsummering
Øyne roper design. Det er ikke noen måte som en 'blind øyemaker' (evolusjon) kunne lage øyne på. Selv de enkleste øyne trenger mange komplekse komponenter, for å fungere sammen slik at syn kan framkomme. Og det er ikke noe bevis for at opprinnelsen til noen av de mer enn 30 ganske ulike øye-design, kommer fra felles avstamning (evolusjon).
Referanser:
2. W.Paley, Natural Theology, 1809; 12th edition London: Printed for J. Faulder.
Faktisk diskuterte han kameraets 'mørke rom' (camera obscura), en forløper til vårt kamera og grunnen til navnet.
4. Gurney, P.W.V., Dawkins Eye Revisited, J. Creation 15(39: 92-99 (2001)
5. Behe, M.J, Darwin's Black Box: The Biochemical Challenge to Evolution, s.46: The Free Press, New York, 1996
6. Lee, S. _J og Montell C, Light Dependent translocation of visual arrestin regulated by the NINA Myosin II, Nevron 43: 95-103, 2004
8. Denne seksjonen var basert på Catchpoole, D og Sarfat, J., Excellent Eye: Better than Camera-the eyes response to light. Creation 30(3):23, 2008 http://creation.com/excellent-eye
9. Byte, April 1985
18. Walker, M, Fill up for a punchier picture, New-Scientist 160 (2163): 17, 1998; An eye full of design, Creation 21 (3): 8-9, 1999
20. Telephoto lizard, Creation 19(1): 7, 1996
21. Land, M.Fan-focus telephoto eye, Nature 373 (6516)658-659, 1995; kommentar om ref. 22
22. Ott, M og Schaeffel, F.A. negatively powered lens in the chameleon, Nature 373(6516): 692-694; 23.febr. 1995
23. After Sarfati, J.Lobster eyes -brilliant geometric design. Lobster eyes, X-ray telescope, and microchips, Creation 23(3):12-13, 2001 http://creation.com/lobster
24. 10-bente krepsdyr kalles for decapods, og spesielt disse er of av underordenen Mactura -se. ref.27
25. Hartline, B.K, Lobster-eye x-ray telescope envisioned, Science 207 (4426): 47, 4.Jan. 1989
26. Land M.F., Superposisjonsbilder dannes i øyet av noen 10-bente sjø-krepsdyr, Nature 263: 764-765; 1975
27. Land M.F., Animal eyes with mirror optics, Scientific Amer 239 (6): 88-99, Des. 1978
28. Denton Michael, Natures Destiny: How the Laws of Biology reveal purpose in the univers, kap. 15, The Free Press, NY, London 1998
29. Chown, M. I spy with my lobster eye, New Scientist 150(2025):20, 1996
32. K.Towe, Trilobite eyes: calsified lenses, Science 179: 1007-11, 1973
34. Aizenberg, J. et al. Calcitic microlenses as part of the photoreseptor system in brittlestars, Nature 412 (6849): 819-822, 2001
36 Sambles, R. Armed for light sensing, Nature 412(6849): 783, 2001 (kommentar til ref. 34)
38. Grundig avvist i Sarfati J, 15 ways to refute materialistic bigotry: A point by point response to Scientific American http://creation.com/15-ways-to-refute-materialistic-bigotry
39.Rennie, J. 15 Answers to Creationist Nonsense (artikkel av redaktøren); Scientific American: 287(1): 78-85, Juli 2002, s.83
40. Spetner, L.M. Not By Chance Shattering the modern theory of evolution, Judaica Press, Brooklyn, NY. 1996, 1997
41.Nilsson D.-E, S., A pessimistic estimate of the time required for an eye to evolve Proc. R.Soc. Laond, B256;53-58; 1994
42. Sodera, V., One Small Speck to Man: The Evolution Myth, ss.292-302, Vija Sodera Publications, Bognor Regis, UK, 2003
43. Sodera, V., One Small Speck to Man: The Evolution Myth, ss.305-311, Vija Sodera Publications, Bognor Regis, UK, 2003
45. Biofysiker Dr. Lee Spetner vises matematisk at slike svak naturlig seleksjon ikke kunne være ansvarlig for ny informasjon, fordi den ville bli visket ut av tilfeldigheter, Ikke ny informasjon
Spetner, L.M. Not By Chance Shattering the modern theory of evolution, Judaica Press, Brooklyn, NY. 1996, 1997
Stoffutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund